11 dager

Tikk takk, tiden går og jeg har bitt i det sure eple (det var faktisk veldig surt) og har nå faktisk begynt å ta det litt innover meg. Vel med det mener jeg at jeg har gjort det, stengt det ute igjen og nå begynt på det praktiske som må i orden! Det kan ikke utsettes lenger, jeg må ha kontroll. Ellers freaker jeg ut, som i går kveld.

I dag har jeg vært på ambasaden da, hadde heldigvis med meg alt jeg trengte og kan hente visumet mitt på tirsdag. Er visst helligdag på mandag for amerikanerne:P

Så har jeg funnet ut at jeg mangler fødselsattesten min, aner ikke hvor den har tatt veien. Og legeerklæring, men det ordner jeg på onsdag. Politiattest har jeg ett sted. Avtaling og planlegging er påbegynt! I morgen er min siste dag på kiwi, blir veldig rart også. Men etter det har jeg ingenting å gjemme meg bak så da er det bare å få ut fingern. Jeg har nemlig ikke noen forsikring likevel:P

Søster og minstekatten sover i sofaen ved siden av meg her nå forresten, de er så søte:)

Btw, det der er min genser!

Må innrømme jeg blir litt oppgitt over meg selv, dette er kanskje grunnen til at jeg ikke har hatt blogg før, jeg sletter jo innleggene alltid hver gang etter at jeg har skrevet dem.
Men nå må jeg slutte med det, hvis ikke er det ikke mye til interessant blogg, men nå har jeg jo tross alt ikke reist enda heller da:)

Til informasjon ble jeg stukket av veps i stad, det var vondt og jeg reagerer alltid på stikk så ble ganske slått ut og. Innerst inne tror jeg at jeg hater stikkedyr, hvertfall veps.. og mygg!
Jeg unngår å snakke om at jeg reiser snart da, men det er jammen ikke lett her på nesodden, hm, må vel bare bli vant til den. Bør jo kanskje forberede meg i stedet for å flykte fra det og stikke av som jeg helst vil, så det er vel kanskje det beste og bare se det i øynene.
Jeg vil jo reise innerst inne, blir jo drit gøy sikkert, det er det å reise fra alt det kjente, alle de menneskene jeg er glad i jeg gruer meg til. Det er det som gjør det så sabla vanskelig. Det er det som gjør at jeg stikker av så jeg slipper og tenke på det. Jeg gruer meg til å reise fra Morten og Astrid, tenk så mye de sikkert forandrer seg dette året og jeg kan ikke være der og mobbe og le av dem. Jeg gruer meg til å reise fra Linn, tenk om hun finner en ny ida i trondheim som hun kan være oppgitt over som ikke alltid gjør de smarteste tingene. Og hvem skal jeg da kunne se på og se sannheten, hvem skal være den delen av meg de neste 9 månedene? Det gruer jeg meg til, for ingen kan fylle den plassen der, og jeg er livredd for at noe skal forandre seg til jeg kommer tilbake. Jeg gruer meg til å ikke feire jul hjemme med hele familien min, til å ikke vite hva som skjer på nesodden, til å ikke ha jentekvelder med Prahajentene, gjøre og si alt det vi gjør, det er jo helt vanvittig gøy og kult, ingen andre er sånn. Jeg gruer meg til å ikke se så mange personer med jevne mellomrom, jeg gruer meg til å ikke ha den tryggheten der lenger, til å starte på nytt, for 9 måneder uten mulighet til å rømme hjem.
Men jeg gleder meg jo også, ellers kunne jeg jo bare latt vær å dra. Jeg gleder meg til å oppleve noe annet, til å bo i et annet land, ikke gå med varme klær, møte nye mennesker og gjøre noe orginalt jeg faktisk vil huske for resten av mitt liv. Sikkert på godt og vondt:P Jeg gleder meg til jeg er der, når det bare er å hoppe i det i stedet for all denne tenkingen om hvordan det er, hvordan det kommer til å bli. Og på fredag er det noe mer klart dersom ambassaden er samarbeidsvillig med meg nå da:P